Kommentarer og noter til
FUGL FØNIX.

Kommentarene dreier seg om følgende dikt (som det her er pekere til):

Orfeus * Tårer av Gull * Smilet ditt, Balder * Ordet som danser * Vandrerens Lengsel * Trubadur * Brua i Mostar * Sang av Kabir * Slik blir det sagt * Lillefot er død * Rapport fra heksa * Fragment etter Sappfo * Sannhetens ansikt (Isha Upanishade) * Echo: Orfeus

Innledning


Mytene er bærere av de aller dypeste sannhetene. De formidler generasjoners erfaringer og innsikt i billedform.
Vi er ikke så ulik de menneskene som har bebodd denne planeten for hundrevis aller tusenvis av år siden, som vi kanskje tror.
Vår moderne sivilisasjon er bare en kort strofe i evighetens sang om menneske-slekta. Sangen om at alt henger sammen. Om at våre handlinger slår de samme rytmene som våre forfedre sang sine refrenger over.

Orfeus

er en mystisk skikkelse i alle ordets betydninger. Han var blant annet lærer for Pytagoras, og gennom ham for Platon.
Tilhengeren av Orfeus kaltes orfikere, og vi veit lite om dem. De later til å ha vært sin tids hippier, som spilte og sang, levde vegetarisk og trodde på reinkarnasjon.
Som representant for naturens livskraft var Orfeus var en slags finere komplementarskikkelse til den grove Dionysos. Og det blir sagt at kvinnelige tilhengere av Dionysos reiv ham ihjel, da han avviste deres tilnærmelser. Siden svevde hodet til Orfeus over havet til Lesbos, der det i sin tid inspirerte Sapfo.
En gruppe hymner som tilskrives Orfeus fikk stor innflytelse på renessansens okkultisme, da de ble oversatt (til latin?) av Marcello Ficino. Reduksjonistiske forskere har med skadefryd påpekt at Orfeus neppe skreiv disse hymnene Det kunne han åpenbart ikke ha gjort, siden de mener han aldri har eksistert.
Jaja. Tradisjonen finnes. Hymnene finnes. Min versjon av månehymnen er basert på R.C. Hogarts engelske mutasjon. (Phanes Press, 1993).

Tårer av gull.

Norrøn mytologi, forbindes altfor ofte bare med skjold og sverd, men tradisjonene er langt rikere enn som så.
Også i norrøn tid var folk i Norden opptatt av de livgivende og sammenbindende kreftene i universet, de dyrka det religionsforskerne noe nedlatende kaller "vegetasjons- og fruktbarhets-guddommer". Vanene; Njord og Frøya, var nettopp slike guddommer, og deres kultus er etter alt å dømme langt eldre enn åsa-kulten, som kom til Norden først for ca. 1500 år siden.
Enkelte purister kan muligens reagere på at jeg gjør Skade til mor for Frøy og Frøya. Den gleden unner jeg akademikerne av fullt hjerte. Tradisjonen (manifestert hos Snorre) vil ha det til at den biologiske mor var Njords egen søster. Det gjør jo problemstillinga i siste vers enda mere interessant.

Smilet ditt, Balder

Balder var den vakreste og meste elskede av alle i Åsgård.
Den sleipe (og ikke fullt så populære) Loke sørga for å få ham drept, og alle levende vesener - dyr, planter, mennesker, guder osv. gråt over ham, bare ikke den sleske Loke som for anledningen var forkledd som trollkjerring.

Ordet som danser.

I de første århundrene av kristen tid var gnostikere et samleord for smågrupper som praktiserte magiske og kristne ritualer om hverandre. Gnostikerne brukte mange evangelier og andre skrifter som siden blei undertrykt av pavekirken, og som først i nyere tid er funnet igjen.
Denne sangleiken er basert på "Jesushymnen" som er forfatta, eller i det minste redigert, av en viss Leucius i det annet århundre etter Kristus. Nøyaktig når i det annet århundre er et viktig stridsspørsmål blant teologer og andre religionsforskere.
Den versjonen jeg har lagt til grunn er en oversettelse til engelsk som religionshistorikeren G. R.S. Mead gjorde til sitt verk "Fragments of a Faith Forgotten" for hundre år siden.
For å komplisere det hele litt, har jeg - i gnostisk ånd - bakt inn noen linjer fra en orfisk gravskrift og dessuten et par strofer etter Sapfo - det der om kjærlighetens purpur-kappe.

Vandrerens lengsel.

Denne teksten er et berømt kapitel fra Jalal ud-Din Rumis hovedverk "Mathnavi". Nærmere bestemt fra linje 3860 til linje 3900 i Bind III av dette meget omfangsrike verket, som igjen bare en en del av Rumis produksjon.
Rumi var en muslimsk mystiker, en sufi, som levde fra 1207 til 1273 etter vår kristne tidsregning, og grunnla sufi-ordenen Mevleviene. De er berømt for sine ekstatiske danser til Rumis tekster.
Han var født i det som nå er Afghanistan og levde mesteparten av sitt liv i det som nå er Tyrkia, men han skreiv på persisk og regnes som en persisk dikter. En av de aller største.
Rumi skreiv sine dikt i ekstatisk lengsel etter Den Elskede, som ikke bare var Gud, men også hans egen sufi-lærer Shams al-Din. Slik oppstår en dynamisk dobbelhet i bildebruken. Den transcendente lengselen brukes som symbol på den irregulære og jordiske - eller var det omvendt? Rumi var en viktig inspirasjonskilde for de europeiske trubadurene, i det trettende og fjortende århundre som nettopp gjenskapte kombinasjonen av den himmelske og den irregulære jordiske kjærlighet.
"Elskerens ord" er basert på Reynold A. Nicholson sin engelske versjon av "Mathnavi", (med takk til Jafar Jafarnejad). Jeg har tatt ut noen digresjoner, og kutta opp linjene.

Trubadur.

Trubadurene var et brorskap av musikere og sangere som reiste rundt til fyrster og rikfolk i Europa i seinmiddelalderen. Trubadurene ville ikke bare underholde. De bar på et religiøst budskap i strid med den katolske kirkes anerkjente lære, og fant særlig støtte ved hoff der tankenes frihet blei holdt i hevd.
Beskjeder mellom heretiske grupper som katarene og bogomilene, og impulsene som bar deres visjoner, blei brakt rundt av trubadurene vevd inn i et nett av fortellinger og språklige bilder.
Blant trubadurenes viktigste temaer var legenden om gralen, den hellige koppen. Denne legenden hevdet trubaduren Chretien de Troyes å ha lært av hedningen Guyot. Dette navnet er svært likt betegnelsen på Nord- og Vest-afrikas tradisjonelle skalder.
De kora-spillende griotene. har helt til våre dager tatt vare på sitt folks historie i ord og toner. Tradisjonen føres nå videre av internasjonalt kjente artister som Mory Kante.
Når det gjelder Pytagoras, så hadde han ifølge eget utsagn lært sin musikalske matematikk i de egyptiske mysterietemplene.

Brua i Mostar.

Bogomilene var en europeisk versjon av den manikeiske religionen, som blant annet bygde på gnostiske tradisjoner. Deres viktigste avleggere i Vest-europa var katarene, som har gitt opphav til ordet kjettere. For bogomilene var skillet mellom lyset og mørket absolutt, de var dualister i tradisjonen fra den persiske profeten Zoroaster. Denne verden og dens herskere var avgjort ond.
Mens de mektige katarene i Vest-europa blei fysisk utsletta og deres eiendommer beslaglagt under korstogene på 1300 tallet, overlevde de bogomilske herskerne i Bosnia ved å konvertere til Islam på 1400 tallet.

Kabir

er en av Indias store diktere og mystikere. Oppdratt som muslim og inspirert av Rumi, øste han også av hinduismens rike kilder og hevdet med styrke at Gud ser mere på menneskets hjerte enn på de religiøse tradisjonenes ytre form. Kabirs sanger synges stadig av muslimer såvel som av hinduer , og mange av dem er inngått i Sikhenes hellige bok Adi Granth.

Slik blir det sagt .

Da spanjolene kom til Mexico støtte de på flere høytstående kultur, med rike skriftlige og muntlige tradisjoner. Mesteparten av mexikanernes hellige skrifter er gått tapt som følge av dette skjebnesvangre møtet. Et av de få unntakene er aztekernes "Sol-legender" som utgjør grunnstrukturen i "Slik blir det sagt".
Dessuten har jeg vevd inn deler av det dokumentet som kalles "Høvding Seattles tale", et berømt kampskrift for den moderne økologiske bevegelsen, som stammer fra en tale Høvding Seattle av Duwamish-folket holdt i 1855.
Blant tilhørerne til talen var Professor Henry Smith, som gjorde notater, sannsynligvis ved hjelp av en tolk. Disse notatene var grunnlaget for en artikkel professoren hadde i avisa Seattle Star i 1887, over tretti år seinere. Artikkelen fra Seattle Star er siden blitt bearbeida mange ganger.
Den mest utbredte versjonen blei formulert av en viss Ted Perry, lærer ved University of Texas. Perry fikk i 1969 i oppdrag av kirkesamfunnet "The Southern Baptist Convention" å skrive manuskript til en TV-film om forurensning. Han valgte å ta utgangspunkt i en versjon av Høvding Seattles tale, og la til mange av de mest kjente formuleringene.
Takk til Trygve Kvendseth som har gitt meg kopier av de ulike tekstversjonene som professor Rudolf Kaiser har gravd fram.
Annen del av "Slik blir det sagt" er en profeti, eller en forbannelse, rettet til de hvite erobrerne av Chilam Balam, som jeg ikke veit annet om enn at hans tekst er gjengitt i Lars Perssons bok "Lyssna, vite man!" etter et mexikansk verk.

Lillefot er død.

Sommeren 1991 støtte Statoil på motstand da selskapet skulle begynne å bygge sitt nye forskningssenter i Trondheim. Den tomta firmaet hadde manipulert seg til, var et gammelt, verneverdig herregårdslandskap.
Mange trondhjemmere var sjokkert over den rå maktbruken fra det store, offentlig eide oljeselskapets side. Natur og Ungdom oppretta en teltleir i anleggsområdet, der over hundre ungdommer levde i nærmere to måneder.
Politiet fjerna omsider leiren, for at anleggsarbeidet skulle få begynne, men få timer etter kom hundrevis av demonstranter strømmende, for å sette seg på gravemaskinene med grønne flagg.
Lillefot er en sjarmerende, relativt liten dinosaur, hovedperson i tegnefilmen "Lillefot og vennene hans" som mine og mange, mange andre barn var opptatt av omtrent på samme tid.

Rapport fra Heksa.

Denne teksten er basert på brokker fra Voluspå, det mest gåtefulle av alle Edda-diktene. Voluspå er lagt i munnen på ei Volve, ei trollkjerring som husker tilbake til før Odin og macho-heltene hans tok over. Og framover til de er borte.
Under Gulfkrigen fant jeg ut at Voluspå kan leses som en serie krigsreportasjer. Og, jada, jeg veit at gulltavlene i gresset skal være spillebrikker, men akkurat det spillet hadde jeg ikke bruk for denne gangen.
Veit du nok, eller hva?

Fragment etter Sapfo.

Lyrikeren Sapfo er blant de få kvinnene hvis ry har nådd oss fra gammel tid. Hun levde ca. 600 år før vår tidsregning på øya Lesbos, der det forøvrig lå et berømt og vakkert tempel for Kybele.
Lyrikken til Sapfo var like kjent i antikken som tekstene til Beatles eller Sputnik er i våre dager. Det vrimler av sitater fra Sapfo i andres skrifter, men tekstene hennes i sin helhet er stort sett gått tapt. De kristne kirkeherrene frykta deres destruktive virkning på moralen og fikk dem brent på bål, liksom så mye annet av antikkens kulturarv. Blant de best bevarte er en sang til månen og en hymne til gudinna Afrodite.
Den teksten jeg gjengir her, er funnet på en egyptisk papyrusbit i ei lik-kiste. Den er utdrag av et brev Sapfo skreiv til sin venninne Anaktoria.
Sapfos kjærlighet til kvinner har gjort stedsnavnet Lesbos til et begrep. Mange moderne beundrere av hennes poesi har sett på lesbisk kjærlighet som noe nedverdigende, og har villet forsvare henne mot "beskyldningene om homoseksualitet", men Sapfo skamma seg ikke. Hun fulgte sin tids skikker i kjærligheten, såvel som i religion.
Og hun var ikke aleine i sin tid om å sukke over soldatenes endeløse brutalitet heller.

Sannhetens ansikt.

Upanishadene er en krets indiske visjonære kvad, som hadde funnet sin form for ca. 2 500 år siden. Det var iallfall da de med sikkerhet blei notert ned, men vi kan trygt gå ut fra at de er atskillig eldre.
Isha-upanishaden er den korteste av upanishadene. Millioner av indere kan den utenat, på sanskrit, et språk som er like fjernt fra indisk dagligtale som latin eller gammelgresk er fra moderne europeisk.
Dens betydning kan antydes av det faktum, at mens vedaene som helhet kalles "kunnskapens mor", kalles Isha-upanishaden "vedaenes kjerne".
"Sannhetens ansikt" følger Isha Upanishade vers for vers og (nesten) linje for linje - den dikteriske krafta i dette verket kan neppe forbedres vesentlig - men siden jeg ikke kan sanskrit har jeg gått ut fra de engelske versjonene til Sri Aurobindo, Vinoba Bhave og A.C. Bhaktivedanta Swami, med tilhørende kommentarer.

Echo:orfeus

Hodet til Orfeus fortsatte å synge etter at kroppen var hogd av. Tilhengerne av gruppa "Grateful Dead" kalles "dead heads". De synger og spiller også. Navnet Grateful Dead viser til det eventyret som på norsk heter følgesvennen der den døde får hjelp og respekt, for siden å vende tilbake og yte gjengjeld.
Dødningen med rosene, basert på en illustrasjon i en gammel utgave av Omar Khayyams "Rubaiyyat" dukket første gang opp på et live-album i 1972. Symbolikken er siden tatt opp av blant andre "Guns nıRoses", og viser sambandet mellom våre dagers orgiastiske rockekonserter og gamle tiders bakkanaler.

Vindheimgarnets lyrikk * Vindheimgarnets hovedside