Et gigantisk portrett av president Massoud Barzani dominerte bybildet i Arbil under valgkampen i 2009.
I de kurdiske områdene av Irak, har det siden 1991 eksistert en selvstyrt region, regionen Kurdistan, med eget parlament, president og regjering i tillegg til flagg, hær og nasjonalsang. Irakisk Kurdistan utgjør en fredelig kontrast til de arabiske delen av Irak, og Kurdere over hele verden ser med håp på denne regionen, som det eneste området der kurdere styrer seg selv.
Spesielt for Irak var at grunnloven fra første øyeblikk anerkjente eksistensen av en kurdisk minoritet. I motsetning til nabolandene har det aldri vært forbudt å snakke eller skrive kurdisk i Irak. Kurdere i Irak gjorde likevel opprør mot arabisk herredømme fra første øyeblikk, men først under Mustafa Barzanis ledelse fikk disse opprørene en nasjonal karakter.
I 1946 flyktet Barzani og flere tusen av hans styrker over grensa til Iran. Der var en kurdisk republikk (under sovjetisk beskyttelse) utropt, og Barzani stilte sine kamptrente styrker, kalt peshmergas, til disposisjon for denne Mahabad-republikken. Den fikk imidlertid bare kort levetid og Barzani flyktet til Sovjetsamveldet der han ble i 12 år.
I 1958 ble det irakiske monarkiet styrtet av en gruppe offiserer som kalte Barzani tilbake fra eksil og innledet samtaler med ham om kurdiske rettigheter. Da samtalene ikke førte fram mobiliserte Barzani sine peshmergas og hadde snart kontroll over store deler av irakisk Kurdistan, en kontroll han stort sett skulle beholde fram til 1975.
Baathpartiet tok makta ved et kupp i 1968, og partiets visegeneralsekretær Saddam Hussein innledet nye forhandlinger med Mustafa Barzani. Saddam tilbød utstrakt selvstyre, men krevde at regjeringa i Bagdad skulle ha myndighet til å overprøve alle lokale vedtak. Det foreslåtte selvstyreområdet var dessuten langt mindre enn området med kurdisk flertall, og omfattet ikke Kirkuk. En tredje faktor var likevel avgjørende for Barzanis beslutning om å bryte forhandlingene: han var lovet støtte fra Iran, USA og Israel til å bekjempe Baathregimet.
Med forsyninger fra Iran og instruktører fra Israel jaget Barzani den irakiske hæren ut av de kurdiske fjellområdene så vel som fra kurdiske byer som Arbil og Dohuk. Hans tiltro til utenlandsk støtte fikk imidlertid en brå slutt da Saddam Hussein og sjahen av Iran i mars 1975 inngikk en avtale om full stans i støtten til opprørsbevegelser. Uten mulighet for nye forsyninger hadde Barzani ingen sjanse. Han flyktet igjen fra Irak og havnet etterhvert i USA der han døde av kreft i 1979.
Mustafa Barzani hadde ledet Kurdistans Demokratiske Parti, KDP, som besto av to hovedtendenser; Barzani selv sto for tradisjonelle kurdiske verdier, mens mange intellektuelle medlemmer fra byer som Suleimania og Kirkuk hadde marxistiske ideer.
Sammenbruddet for Barzani åpnet også en mulighet for hans kurdiske motstandere. Sønnen Massoud Barzani ble leder for KDP, mens det nye partiet Kurdistans Patriotiske Union (PUK) under ledelse av Jalal Talabani tok til våpen mot så vel Baathpartiet som KDP.
Høsten 1987 hadde krigen mot Iran stilnet og Saddam ga sin fetter Ali Hassan al-Majid frie hender i Kurdistan. Majid startet under navnet Anfal en serie offensiver som systematisk skulle utslette de kurdiske samfunnene i Irak. Landsbyer ble lagt øde, menn i kampdyktig alder ble henrettet, i mange tilfeller også kvinner og barn. De gjenlevende ble samlet i nye byer, som best kan karakteriseres som konsentrasjonsleire.
Majid ble kjent som kjemiske Ali for sin systematiske bruk av giftgass. Det mest beryktede tilfellet var det massive giftangrepet i 1988 på Halabja, en by med 50 000 innbyggere. Rundt 5 000 mennesker ble drept bare under dette angrepet, men det var mange andre store og små byer og landsbyer som ble gasset. Virkningene av giftangrepene er fortsatt høyst merkbare, giftstoffene er tilstede i jord og vann, og tusener av mennesker sliter med fysiske og psykiske skader.
Ved utgangen av 1988 var et sted mellom 150 000 og 200 000 kurdere drept og Baath-regjeringa hadde kontroll over det aller meste av Kurdistan. Bare noen små grupper peshmergas streifet om i fjellene. Den kurdiske kampen i Irak lot til å være tapt for alltid.
Den autonome sonen Med den irakiske invasjonen av Kuwait i 1990, endret situasjonen seg grunnleggende. En bred allianse med USA i spissen samlet seg mot Irak. Angrepet i 1991 utløste folkelige opprør mot baathregimet såvel hos sjia-befolkningen i Sørirak, som hos den kurdiske befolkningen i nord. Det skal ha vært jash-milits i byen Ranja som først fant ut at tida var inne for kurderne til å vende seg mot Bagdad-regimet. I løpet av få dager hadde kurdiske styrker kontroll i det meste av Kurdistan. Partiledelsen i såvel PUK som KDP ble overrasket av utviklinga, men var snart på plass i Nordirak.
Den amerikanske presidenten George Bush sr. hadde oppfordret irakerne til å gjøre opprør, men ga ingen støtte til opprørerne og hindret heller ikke regjeringsstyrkenes offensiv. Den irakiske offensiven skapte panikk hos kurdere som husket gasskrigen og massehenrettelsene svært godt. Så mye som 2 millioner mennesker flyktet mot grensene. Iran tok imot rundt en million, mens Tyrkia stengte sine grenser av frykt for å få flere kurdere å holde styr på.
For å lette presset på Tyrkia og avhjelpe den humanitære situasjonen blant flyktningene vedtok FN, etter initiativ fra Storbritannia og USA, å opprette en sikker sone på irakisk side av grensa, og allierte styrker besatte et lite område mellom Zakho og Dohuk, som snart ble utvidet til å omfatte de store byene Erbil og Suleimania. I 1992 trakk Saddam sine styrker tilbake til fra det meste av provinsene Dohuk, Erbil og Suleimania og deler av Ninevah, Diyala og Kirkuk. Den grensa mellom arabisk og kurdisk Irak som dermed oppsto ble kjent som den grønne linja.
For å etablere legitimitet for sin enklave gjennomførte KDP og PUK valg på en kurdisk nasjonalforsamling 19 mai 1992. Det ble innført en sperregrense på 7%, som bare PUK og KDP klarte å passere. Islamistpartiet IMK som fikk 5% av stemmene ble ikke representert, og parlamentet kom til å bestå av to partigrupper med 50 plasser hver, samt fem representanter for turkmenske og kristne minoriteter.
Den kurdiske regjeringa som ble utnevnt samme sommer, omfattet også representanter for flere mindre partier, men først og fremst sikret den en skjør maktbalanse mellom PUK og KDP ved at regjeringsmedlemmene var likt fordelt, og hadde en statssekretær fra det andre partiet under seg. Det skulle snart vise seg at dette var en oppskrift på byråkratisk ineffektivitet. Bedre ble det ikke av at partihøvdingene Jalal Talabani og Massoud Barzani valgte å stå utenfor såvel parlament som regjering. Den reelle makt ble liggende i partienes ledelse i stedet for i den folkevalgte forsamling eller den utøvende regjering.
Men grenseovergangen til Tyrkia var lukrativ, siden det irakiske regimet omgikk den økonomiske blokaden ved å eksportere olje i tankbiler. Grenseposten og inntektene derfra var under KDPs kontroll. Dette var en av flere kilder til konflikt med PUK.23 I løpet av 1993 og 1994 vokste motsetningene, og høsten 1994 kom det til væpnede sammenstøt mellom de to partienes peshmergas.
Den tyrkiske kurdergeriljaen PKK hadde også baser i Irak og kom snart i kamp med KDP. En allianse med PUK var en naturlig konsekvens, og når tyrkiske styrker rykket over grensa på jakt etter PKK, kjempet KDP sammen med tyrkerne mot såvel PUK som PKK. Da den tyrkiske hæren trakk seg tilbake fikk de beholde tre baser inne i Irak, etter avtale med KDP.
Sommeren 1996 tok den kurdiske borgerkrigen en oppsiktvekkende vending. PUKs styrker presset KDP ut av Arbil og Massoud Barzani vendte seg til Saddam Hussein i Bagdad for å få militær støtte. Republikanergarden rykket nordover og i løpet av få dager var Arbil erobret. Baath-hæren trakk seg tilbake etter å ha ransaket kontorene til irakiske opposisjonspartier og internasjonale bistandsorganisasjoner. Mange ble henrettet, åpenbart på grunnlag av ferdige etterretningsrapporter.
PUKs styrker flyktet hals over hode, tett fulgt av KDP som også holdt Suleimania inntil PUK med iransk hjelp satte igang en motoffensiv. Den brakte dem tilbake til hele det området de tidligere hadde holdt, med unntak av Arbil, der KDP bevarte kontrollen. Etter dette var irakisk Kurdistan delt i to deler med parallelle statsapparater.
Etableringen av de to separate enklavene førte ikke, slik man kanskje kunne forvente, til redusert effektivitet, tvert imot later det til at de to partiene hver for seg var istand til å fatte beslutninger og sette dem ut i livet atskillig raskere enn under det tidligere topartisystemet.
En annen faktor som lettet situasjonen i den kurdiske regionen var FNs olje for mat program som ble satt igang sommeren 1996. 13% av de irakiske inntektene ble overført til de kurdiske myndighetene og fordelt på de to administrasjonene etter antatt befolkning.
En konsekvens av denne avtalen ble at noen mer ekstreme grupper brøt ut og etablerte seg i en håndfull landsbyer. Tre slike smågrupper sluttet seg i 2001 sammen til Ansar al-Islam, hvis leder Najmuddin Faraj Ahmed er bedre kjent som Mulla Krekar. De fleste soldatene i Ansar al-Islam var tidligere mujaheddin fra Afghanistan. De innførte islamistisk styre for de forskrekkede innbyggerne i grenselandsbyene, og innledet en serie angrep mot PUK-styrker. Ved en anledning ble 43 PUK-kjempere tatt til fange, torturert og halshogd, og videoopptak lagt ut på internett. Ansar Al-islam gjennomførte også en lang rekke bombeangrep som i stor grad rammet sivile mål.
I oppløpet til invasjonen i 2003 ga amerikanske fly støtte til PUK-soldater som erobret Ansar al-Islams stillinger. Mange av islamistene kom seg over grensa til Iran og omgrupperte seg til Ansar al-Sunnah, som 1. februar 2004 til støtte for våre brødre i Ansar al-Islam gjennomførte parallelle selvmordsaksjoner i Arbil mot både PUK og KDP. Bombene tok livet av 109 mennesker, deriblant flere regjeringsmedlemmer og andre framtredende politiske ledere.
Både i Irak og i eksil ønsket de fleste irakiske kurdere at amerikanerne skulle velte Saddam Husseins terrorstyre. Når det kom til stykket ble kurdernes rolle større enn USA hadde forutsatt. Dette skyldtes at den tyrkiske nasjonalforsamlinga i februar 2003 nektet amerikanske styrker å passere gjennom tyrkisk område, og å la tyrkiske styrker delta i angrepet på Irak. Kurdiske peshmergas ble derfor de eneste bakkestyrkene i nord, mens de allierte styrkenes hovedangrep kom sørfra.
Amerikanerne hadde, etter tyrkisk press, nedlagt forbud mot at kurdiske styrker skulle rykke inn i Kirkuk og Mosul, men da regjeringsstyrkene flyktet oppsto det et maktvakuum som amerikanske styrker ikke var istand til å fylle, og peshmergas inntok også Kirkuk og Mosul. I motsetning til hva mange hadde forventet forekom det ingen massakre på arabiske eller turkmenske innbyggere i disse byene, men peshmergas kom for seint til å hindre omfattende plyndring.
I løpet av mars 2003 fikk kurdiske styrker kontroll over de fleste områder med kurdisk majoritet og en god del områder med blandet befolkning, blant annet i Ninevah-provinsen. Peshmergas ble også ryggraden i den nye irakiske hæren, og har hatt avgjørende betydning for sikkerheten både i arabiske og kurdiske områder.
Forholdet mellom KDP og PUK var nå bedre enn noen gang. Partiene stilte sammen med en rekke småpartier til valg som Kurdistans Demokratiske og Patriotiske Allianse. Ved valgene på irakisk nasjonalforsamling i januar 2005 fikk alliansen 26% av stemmene, og ble en viktig kraft i det nye parlamentet i Bagdad.
Samtidig ble det valgt ny kurdisk nasjonalforsamling. Her het alliansen Kurdistans Nasjonale Demokratiske Liste og oppnådde nesten 90% av stemmene, mens nærmeste konkurrent, Kurdistans Islamske Gruppe, fikk 5 %. Også i naboprovinsene gjorde kurdiske grupper det godt; i Ninevah fikk en kurdisk allianse nesten 66 % av stemmene på grunn av den sunni-arabiske boikotten, og i Kirkuk oppnådde Brorskapslista stort flertall såvel i regionforsamlinga som i bystyret.
Et tredje, uoffisielt, valg fant også sted i Kurdistan.En uavhengig gruppe hadde nemlig, ikke uten hjelp fra KDP og PUK, organisert en avstemning om full uavhengighet for Kurdistan. 98% svarte at de ønsket full selvstendighet.
I Kurdistan var det vokst opp en generasjon som hadde fått sin undervisning på kurdisk under en kurdisk regjering. Hverken unge eller eldre hadde noe ønske om å komme under arabisk styre. Det var et utbredt ønske om full uavhengighet fra Irak, men politikere fra alle partier innså at full uavhengighet var et urealistisk mål. Oppgaven var derfor å utvide og styrke kurdisk selvstyre på så mange områder som mulig innenfor en irakisk føderativ stat.
Under forhandlingene i Bagdad om ny irakisk grunnlov var det viktig for de kurdiske representantene å få på plass det føderative prinsippet og å få slått fast at kurdisk er et av Iraks offisielle språk på lik linje med arabisk. Det var også viktig å hindre at den nye grunnloven fikk islamistisk karakter. På dette punktet kom de i konflikt med mange av de sjia-muslimske partiene som nettopp ønsket at grunnloven skulle bygge på Koranen.
Kurdisk kultur er dypt patriarkalsk, fenomener som æresdrap og kvinnelig omskjæring er utbredt, men både KDP og PUK har vært opptatt av å utfordre disse kulturtrekkene. I Bagdad presset de derfor på for å få kvinners rettigheter inn i grunnloven, og å innføre kvotering i folkevalgte forsamlinger.
Et viktig stridstema var styring med oljeressursene. De kurdiske forhandlerne ønsket størst mulig kontroll over Kurdistans oljeressurser, mens de arabiske partiene ønsket sentral kontroll. Den endelige formuleringen innebærer at regionene skal kontrollere nye oljefelt, mens eksisterende felt skal kontrolleres fra Bagdad.
Jalal Talabani ble valgt til irakisk president, den første kurdiske president i et medlemsland i den arabiske liga, og både KDP og PUK ble godt representert i regjeringa i Bagdad. Massoud Barzani fikk på sin side posten som president for Kurdistan.
I mai 2006 ble det formelt opprettet en ny samlingsregjering i Arbil under ledelse av Nechirvan Barzani fra KDP, mens Adnan Mufti fra PUK ble president i det kurdiske parlamentet.
Men ledelsen i såvel KDP som PUK innser at det realistiske målet er å konsolidere en mest mulig vidtgående autonomi innenfor dagens landegrenser. Derfor har da også Jalal Talabani som Iraks president arbeidet for å styrke nasjonal enhet og oppnå kompromisser mellom stridende grupper i Irak, framfor å fremme maksimalistiske krav på vegne av den kurdiske befolkningen.
I Tyrkia har det vært betydelig frykt for at utviklinga i Nordirak skulle få en smitteeffekt på nordsida av grensen, men holdningene er blitt forvandlet av realitetene. Lederne for såvel KDP som PUK har besøkt Ankara jevnlig og forsikret tyrkerne om at de ikke har ambisjoner på tyrkisk territorium. Et betydelig antall tyrkiske bedrifter har dessuten fått oppdrag i Kurdistan, og de økonomiske båndene er svært tette mellom de kurdiske områdene i Tyrkia og den irakiske naboregionen Kurdistan. De bedrede forbindelsene mellom Tyrkia og Kurdistan viser seg i at det skal åpnes et tyrkisk konsulat i Erbil.
Solidariteten med hele det kurdiske folk er likevel en konstant dimensjon i kurdisk politikk som kurdiske ledere ikke kan unnlate å referere til. Denne dimensjonen har konsekvenser både i forhold til nabostatene og innad i Irak.
KDP og PUK har ofte måtte søke tilflukt utenfor Irak, og det er helt naturlig at kurdiske grupper fra Iran, Tyrkia og Syria idag holder til i irakisk Kurdistan, men noen av disse gjestene skaper store problemer for vertskapet.
I de utilgjengelige Qandilfjellene holder den tyrkiske kurdergeriljaen PKK og dens iranske søsterorganisasjon PJAK til. Disse gruppene driver væpnet kamp i sine hjemland, og både Iran og Tyrkia bomber hyppig fjellene for å ramme geriljabasene. Dette går hardt ut over sivilbefolkningen i området. Tyrkia har dessuten flere ganger sendt store troppestyrker over grensa på jakt etter PKK-styrker.
PKK og PJAK er derfor både en politisk belastning og en betydelig sikkerhetsrisiko, men for den kurdiske befolkningen ville det være vanskelig å akseptere dersom peshmergas skulle settes inn for å fordrive slike eksilgrupper, hvis kamp også irakiske kurdere sympatiserer med.
Iraks religiøse og etniske minoriteter som har blitt hardt rammet av terror etter 2003, legger stor vekt på å bevare sin egenart. Mange kristne fra arabiske deler av Irak har søkt tilflukt i den kurdiske regionen der de er langt tryggere enn lenger sør. Det er bygd nye kirker og religiøse byggverk for religiøse minoriteter i Kurdistan, mens tilsvarende bygninger sprenges i de arabiske delene av Irak.
Mange i de ikke-kurdiske minoritetene ønsker ikke å bli innlemmet i Kurdistan, og kurdiske sikkerhetsstyrker beskyldes for å bruke harde midler mot slike motstandere. Samtidig lokkes turkmenere og kristne med spesielle fordeler, herunder øremerkede plasser i det kurdiske parlamentet. De fleste av disse plassene holdes idag av turkmenske og assyriske partier nært knyttet til KDP.
Yezidiene er ei spesiell religiøs gruppe som bor på begge sider av den grønne linja. Yezidiene snakker kurdisk og hevder gjerne at yezidismen er kurdernes opprinnelige religion fra førislamsk tid. Mange yezidier har vært aktive peshmergas og arbeider idag i KDP og PUK.
I påvente av en avklaring om de omstridte områdene, forsøker arabiske nasjonalister å definere yezidiene som en egen ikke-kurdisk folkegruppe, slik også Baathregimet gjorde. Det er satt av egne plasser for yezidier i det irakiske parlamentet i Bagdad. Det kurdiske parlamentet i Arbil har ikke reserverte plasser for yezidier, men både KDP og PUK har yezidier blant sine representanter
På Ninevah-slettene er det strid om forholdet til Kurdistan i kristne landsbyer så vel som blant tilhengerne av den lokale Shabak-religionen. Området ligger som en kile mellom de to kurdiske provinsene Dohuk og Arbil. Den nordlige delen, som kalles Sheikhan og omfatter yezidisenteret i Lalish, har vært under kurdisk kontroll siden 1991, resten av området ble erobret av peshmergas i 2003. Etter at provinsforsamlingen i Ninevah fikk sunniarabisk flertall ved lokalvalgene i 2009, har områder med kurdisk flertall nektet å samarbeide med provinsmyndighetene i Mosul.
Arabiske myndigheter har blitt nektet adgang til kurdiske områder utenfor Mosul ved flere anledninger. Lenger sør, i Khanaqin, forsøkte statsminister Malik i 2007 uten hell å sende inn arabiske styrker til erstatning for peshmergas.
Det viktigste av de omstridte områdene er likevel den oljerike provinsen Kirkuk, rundt byen av samme navn. Kirkuk var en av byene der den kurdiske nasjonalismen i Irak vokste fram. Distriktet har kurdisk flertall mens det i selve byen har vært en overvekt av turkmenere. Araberne har bare utgjort et mindretall av byens befolkning. Under Saddam ble både kurdere og turkmenere fordrevet fra Kirkuk, mens arabere fra andre deler av Irak ble flyttet inn. Dette foregikk helt fram til regimeskiftet i 2003. Provinsgrensene ble også endret for å styrke arabisk innflytelse.
Den store turkmenske befolkningen i Kirkuk by har blitt oppmuntret av Tyrkia til å kjempe mot kurdiske interesser. Tyrkia har truet med å reagere militært dersom Kirkuk skulle bli innlemmet i den kurdiske regionen. Massoud Barzani har i et anfall av overmot erklært at dersom Tyrkia har rett til å gripe inn i Irak på vegne av noen hundretusen turkmenere må Kurdistan ha rett til å gripe inn i Tyrkia på vegne av de millioner undertrykte kurdere der.
Det er idag kurdisk flertall i Kirkuks byråd og provinsråd, men blant turkmenere og arabere er det en utbredt oppfatning at dette skyldes tilflytting av kurdere uten tilhørighet i Kirkuk. Fra kurdisk hold hevder man at tilflytterne er kurdere som ble fordrevet under Saddam.
Mange turkmenerne og kristne anser tilsutning til Kurdistan som den beste løsningen for å sikre sine rettigheter. Innen begge grupper arbeides det for å oppnå spesiell status som minoriteter, med kontroll over utdanning, religion og sosiale forhold innenfor Kurdistan.
Opposisjonen vokser fram Til tross for folks glede over å leve i en fredelig kurdisk ministat, har det vokst fram en sterk frustrasjon med de store partienes styresett, spesielt dreier det seg om misbruk av offentlige midler. Partiene og deres ledere har kontroll over et stort antall bedrifter som spenner fra supermarkeder, hoteller og flyselskaper til mobiltelefoni.
Partiene har dessuten trådt inn i den rollen kurdiske landsbyhøvdinger tradisjonelt har hatt - de fordeler arbeide, penger, boliger og andre goder på grunnlag av lojalitet. Bare gjennom partiene kan slike goder i mange tilfeller oppnås. Mange ledende partikadre demonstrerer sin rikdom gjennom fine klær, flotte hus, dyre biler og annen iøynefallende luksus. Samtidig har det gått seint med å levere slike grunnleggende goder som vann og elektrisitet til vanlige folk.
I mars 2006 brøt det ut opptøyer i Halabja, der det var oppført et museum og minnesmerke over ofrene for gassangrepet i 1988. Hit ble utenlandske besøkende tatt med, mens selve byen Halabja ikke hadde asfalterte gater. Da 18års-minnet for massakren skulle feires samlet hundrevis av ungdommer seg og ropte slagord mot de frammøtte notabilitetene.
Demonstrantene begynte å kaste stein, for siden å storme museet og sette det i brann. Sikkerhetsvaktene åpnet ild og drepte en ung gutt. Flere andre ble såret. Liknende demonstrasjoner har seinere funnet sted en rekke steder i Kurdistan, seinest i desember 2009 i den PUK-styrte byen Pirmargrun.
Innad i partiene var det også murring, spesielt i PUK. Partiets nestleder gjennom mange år, Nawshirwan Mustafa, trakk seg i 2006 etter forgjeves å ha forsøkt å innføre reformer. Ved regionvalgene sommeren 2009 stilte han seg i spissen for den opposisjonelle lista Gorran, eller Change.
PUK og KDP stilte sammen under navnet Kurdistans liste og hevdet å utgjøre en garanti for stabilitet, selvstyre og økonomisk framgang. Opposisjonen hevdet derimot at de to partiene først og fremst står sammen om å bevare sine privilegier.
På valgdagen fikk Kurdistans Liste 57% av stemmene. Nedgangen fra 90% ved forrige valg kom til tross for omfattende anklager om valgfusk, spesielt i KDP-styrt område. Gorran-lista fikk 24% og ble større en kurdistanlista i provinsen og byen Suleimani. En allianse av islamske og sosialistiske partier fikk 14%, mens mindre partier fikk ca 10 %. Av de 11 plassene som var reservert for kristne og turkmenere gikk 9 til grupper som støtter utvidelse av Kurdistan, mens det bare ble valgt én turkmener og én asssyrer i opposisjon til KDP og PUK.
Den uventet sterke oppslutningen om opposisjonen bidro til at det tok nesten tre måneder å få en ny kurdisk regjering på plass. Statsministeren er nå Barham Salih fra PUK. PUK var valgets store taper, men skifte av statsminister fra KDP til PUK har vært avtalt siden 2005, så Nechirvan Barzani måtte vike plassen, om enn meget motvillig.
Barham Salih, som i likhet med mange i den kurdiske eliten har vestlig universitetsutdannelse, har lovet reformer, herunder større åpenhet om offentlige finasner. Det gjenstår å se hva han klarer å gjennomføre, men hans regjering må iallfall, som en av svært få regjeringer i Midtøsten, forholde seg til en aktiv parlamentarisk opposisjon.
Samtidig med valget til regionalt parlament var det også for første gang direkte valg på kurdisk president. PUK og KDP stilte seg bak Massoud Barzani, som også ble valgt med 66% av stemmene, men i de områdene der Gorran vant parlamentsvalget stemte de fleste velgerne på opposisjonskandidaten Kamal Mirawdali.56 Bakgrunnen er dels at Barzani representerer det korrupte establishment, men også at motsetningene fra den interne borgerkrigen ikke er glemt. I Suleimania er det mange som misliker det nære samarbeidet PUK har inngått med erkerivalen KDP.
Foran valgene i februar 2010 har flere arabiske partier hatt følere ute mot Gorran, i håp om å splitte den kurdiske blokken i Bagdad. Men både Gorran og Firpartilista har erklært at de står fast på de felles kurdiske standpunktene, ikke minst om de omstridte områdene.
På samme tid som Kurdistan framstår som det andre Irak, er det også det andre Kurdistan. For kurdere i de andre delene av Kurdistan - først og fremst de kurdiske områdene i Tyrkia, Iran og Syria - mangler fortsatt grunnleggende rettigheter, herunder ikke minst retten til å bruke sitt eget språk, mens det i Sør-kurdistan blir åpnet skoler, universiteter, aviser, TV-kanaler, teatre og filmstudioer med kurdisk som arbeidsspråk.
Kurdere kommer, uansett hva deres opprinnelige hjemland måtte være, til det frie Kurdistan for å oppleve hvordan det er å lese gateskilt på kurdisk og å snakke kurdisk i butikker og kontorer. Og kurdisk ungdom kommer hit fra nabolandene for å studere på sitt eget morsmål.
Den kurdiske regionens framtid er fortsatt uavklart på mange områder, men dets fortsatte eksistens som en selvstyrt del av Irak er det liten grunn til å tvile på.